SELVFØLELSE-SELVTILLIT-TILKNYTNIG-INNTONING-BEVISSTE FORELDRE-UBEVISSTE FORELDRE

Jeg leser en bok nå, av Guro Øiestad. Den heter "Selvfølelsen hos barn og unge". En viktig bok, mener jeg! Den er skrevet for foreldre, men vi har den som pensum på barnevern. Jeg leser den som mamma (og barnevernsstudent), men ettersom jeg er mamma så tar jeg til meg masse som står der, som mamma. Uten at jeg "følger boka om barneoppdragelse" av den grunn. Jeg vet ikke en gang hvilken bok det er. Finnes det en bok som heter "Hvordan oppdra barnet ditt"? 





 Ubevisste foreldre: 

"Ubevisste foreldre reagerer på det barn sier og gjør, uten å aktivt forsøke og forstå hva barnet føler mens det gjør det det gjør. Faren ved dette er at barnet blir alene med sine følelser og erfaringer, og dermed ikke får den hjelpen det trenger, til å roe seg, takle følelser og uttrykke følelser".

Bevisste foreldre:
"En bevisst mamma og pappa er opptatt av hvordan barnet har det på innsiden, hva det føler og erfarer, og er villig til å jobbe med og justere sine egne reaksjoner til beste for barnets selvfølelse". 
 

"Trygg tilknytning skapes ikke bare ved at mor og far er fysisk til stede. Like viktig er det at barnet får kontakt, at det når igjennom til deg,at du gjør det du kan, for å leve deg inn i, forstå og imøtekomme barnets indre tilstand. Det er nettopp gjennom inntoning at den lilles følelse av seg selv - selvfølelsen - kan gro fram".


"Er du opptatt av å lytte til barnet? Eller er du mer opptatt av at sønnen eller datteren din skal høre på deg?"
 (Øiestad, 2012).

 

"Vi er ferdig med "flink gutt og snill pike" som mål for barneoppdragelsen". 

Det er forskjell på selvfølelse og selvtillit. Slik jeg har tolket det går selvtilliten på prestasjoner og mestringer. Selvfølelsen går ut på hvordan du føler deg. Det ligger jo i ordet. Så om du klarer noe bra, mestrer noe, så øker selvtilliten. Du får bedre tillit til at du får til noe. Og det gjør at du føler deg bedre, altså at du får bedre selvfølelse. Er det helt på jordet?

Voksne kan ha en tendens til å bli ensidig opptatt av barnas flinke sider. Voksne ser og verdsetter prestasjonene mer enn andre sider ved det lille mennesket. "Dette er skummelt for selvfølelsen, fordi det innskrenker barnets frihet til å kjenne seg verdifull uansett og til å utforske alle livets sider". 

Øiestad skriver at det har vokst fram et behov for å skille mellom selvfølelse og selvtillit. "Fordi vi tradisjonelt har overfokusert på barns flinkhet (og eventuelt snillhet) og dermed snevret inn deres menneskeverd og deres muligheter for å utvikle et rikt selvfølelsens nettverk?" - Barnet tror det må prestere for å være "god nok"? Knekk i selvfølelsen når/hvis det mislykkes?

Så for at et barn skal ha en god selvfølelse, eller opprettholde en god selvfølelse, skal overfokuset bort fra prestasjonene. Slik at barnet ikke nødvendigvis må prestere for å være "god nok". Men da er den voksenes ansvar at, selvfølelsen hos barnet blir god eller opprettholdes.Og dette skjer ved at foreldrene er bevisste, slik at det blir en trygg tilknyning. 

 

OK! Dette ble vel et innlegg hvor jeg luftet tankene om hva jeg har lest, og hvordan jeg har tolket det. Nå er det ganske sent, så ble sikkert litt rotete og. 

Natta! =) 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits